I begynnelsen av 1970-årene introduserte antropologen Dana Raphael begrepet "matrescence" for å beskrive den mest kritiske fasen i en kvinnes liv: overgangen til morskapet. Denne overgangen, sammenlignbar med puberteten i ungdomstiden, ble ansett som en like stor og transformerende fase. Raphael argumenterte for at matrescence ofte overses til tross for sin betydelige innvirkning på kvinners liv, da den ikke bare endrer deres fysiske tilstand, men også deres sosiale status, identitet, emosjonelle liv, psykiske helse, daglige fokus og forhold til andre mennesker.
Det er viktig å anerkjenne matrescence som en kompleks overgangsprosess som varer lenge og kan oppleves flere ganger gjennom livet. Å forstå denne prosessen gir ikke bare et språk for de erfaringene kvinner opplever når de blir mødre, men det kan også bidra til å redusere følelsen av skam og usikkerhet knyttet til de utfordrende følelsene som kan oppstå.
Selv om matrescence har fått økt oppmerksomhet i de senere år, er det fortsatt et betydelig gap mellom akademisk forståelse og allmenn kunnskap. Raphael argumentert for at manglende fokus på mødres subjektive opplevelse av dette overgangestitet, skyldes mangelen på verdi som samfunnet har tillagt morsarbeid. Denne mangelen på anerkjennelse har ført til at forskning på området har blitt forsømt i flere tiår.
Det er viktig å innse at matrescence ikke bare er et antropologisk fenomen, men et begrep som omfatter alle prosesser som påvirker kvinner når de blir mødre. Det inkluderer alle relevante fagfelt som berører morskapet, som medisin, psykologi og fysiologi. Å se på disse fagfeltene som en integrert del av matrescence hjelper oss å forstå den komplekse sammenhengen mellom hvordan kvinner behandles og deres helse før, under og etter fødsel.
I lys av dette er det avgjørende å fortsette å utforske og anerkjenne betydningen av matrescence i kvinners liv. Dette vil bidra til å støtte mødre gjennom denne transformative reisen og fremme en kultur som verdsetter morskapet og de utfordringene det bringer med seg.
