Dana Raphaels beskrivelse av matrescence som et traume stammer fra den totale forandringen av en kvinnes identitet. Det kaster henne inn i en tilstand hvor hun verken er fullstendig hva hun var eller hva hun vil bli – en følelse Victor Turner utforsket grundig i sin artikkel fra 1964, "Midt imellom: Liminalfasen i overgangsritualer." Denne liminale fasen, som Turner kalte den, kjennetegner overgangen mellom to tilstander, hvor man har kastet av seg den gamle statusen, men ennå ikke har fått en ny. Denne "verken her eller der" tilstanden, som beskrevet av Van Gennep, innehar nesten en magisk kvalitet når individer svever mellom verdener. Men langt fra bare overgangstid, argumenterte Turner for at liminalitet i seg selv hadde betydelig kreativ kraft, som påvirket ulike aspekter av menneskelivet samtidig.
Raphaels beskrivelse av denne fasen som traumatisk for kvinner resonnerer dypt. Matrescence inkarnerer denne liminale tilstanden – verken fullt kvinne eller mor, men noe imellom. Midt i overgangen til en ny rolle gjennomgår kroppen monumentale endringer, fra unnfangelse til fødsel og utover, noen ganger med varige virkninger som fødselsskader eller postpartum utfordringer.
Moderne vitenskap belyser den dype hormonelle restruktureringen kvinner gjennomgår i denne perioden, som påvirker ikke bare fysisk, men også nevrologisk velvære. Det kan ta opptil tre år for kroppen å tilbakestille seg til en normal hormonell syklus etter fødsel. Raphaels globale studie av kvinner i denne liminale fasen understreket den viktige rollen støttenettverk spiller for å navigere gjennom denne overgangen. På tvers av ulike kulturelle kontekster, klarte kvinner med robuste støttesystemer seg best når det gjaldt helseutfall, og dette understreker det symbiotiske forholdet mellom sosio-biologiske prosesser og matrescence.
Dette understreker en grunnleggende sannhet: morskap er kulturelt betinget, og vår kulturelle kontekst former i stor grad våre erfaringer med morskap. Utilstrekkelig støtte forverrer stress, hemmer bedring og påvirker potensielt amming og omsorg for barnet, og dette har konsekvenser for barnets trivsel.
Selv i fravær av fødselstraumer kan overgangen til morskap være fylt med utfordringer som krever enorm fysisk og emosjonell motstandskraft. Derfor er robuste støttesystemer ikke bare ønskelig, men essensielle, spesielt i moderne samfunn der tradisjonelle støttestrukturer kan mangle.
Oppsummert er forståelsen av liminaliteten i matrescence avgjørende for å anerkjenne kompleksiteten i overgangen til morskap. Ved å anerkjenne den transformative kraften i denne liminale fasen og betydningen av støttenettverk, kan vi bedre støtte kvinner gjennom denne dype reisen, og dermed fremme sunnere utfall både for mødre og barn.
